Slik lager vi shotliste og storyboard før kameraet slås på

Når jeg planlegger en demonstrasjon, rører jeg ikke lysene først. Jeg legger produktet midt på et rent bord, setter meg ned med en skriveblokk og stiller meg selv ett spørsmål: hva skal en som aldri har sett dette produktet forstå etter femten sekunder? Svaret blir ofte kortere enn man tror, og det er det som styrer alt det andre.

Mange begynner med utstyret og håper at bildene kommer av seg selv. Jeg gjør det motsatt. Planen på papir tar en halv time, men sparer meg for å bygge om oppsettet tre ganger. Nå i høstmørket merker jeg også at dagslyset ikke lenger redder en dårlig plan, så beslutningene må tas før opptaket, ikke under det.

Shotlisten er en vanlig liste, ikke noe fancy. Hver linje er ett bilde, og hver linje har tre ting: hva som vises, hvordan kameraet står, og hvor lenge bildet skal vare. Jeg skriver for eksempel «helbilde forfra, stativ i brysthøyde, tre sekunder» og deretter «hånd løfter lokket, nærbilde fra siden, to sekunder».

Jeg holder listen til åtte til ti bilder for en kort demonstrasjon. Flere enn det, og du ender med å filme ting du aldri bruker. Jeg lar kursdeltakerne nummerere linjene og strekke under det ene bildet som ikke kan droppes. Det bildet filmer vi først, mens energien og lyset fortsatt er friskt.

• Hva som vises i bildet
• Kameraets høyde og avstand
• Hvor lenge bildet skal vare
• Hva som skjer i bildet, om noe

Storyboardet er en rekke enkle rammer med strekfigurer og piler. Jeg tegner en firkant for hvert bilde, skisserer produktet som en boks eller en sirkel, og markerer hvor hånden kommer inn. Ingen trenger å kunne tegne. Poenget er å se rekkefølgen og oppdage hull før du står med kameraet.

Det jeg oftest ser når deltakerne legger frem skissene sine, er at overgangen mellom helbilde og detalj mangler. Man hopper fra hele produktet til en skrue eller en søm uten å vise hvor den sitter. Én ekstra ramme i midten, et halvnært bilde, løser det. Det er slike små grep vi går gjennom når jeg gir tilbakemelding på planene.

Jeg bygger nesten alltid demonstrasjonen i tre trinn. Først et helbilde som viser hva produktet er og hvor stort det er. Så ett eller to mellombilder som viser hvordan det brukes. Til slutt detaljene: materialet, festet, overflaten. Seeren får da orientere seg før den ser nærmere.

Rekkefølgen på planen er ikke alltid rekkefølgen på opptaket. Jeg filmer ofte alle helbildene først, så alle nærbildene, fordi kameraet og lyset da flyttes sjeldnere. Det setter jeg en strek under på shotlisten, slik at jeg ikke mister oversikten når jeg klipper. En liten fargekode eller en bokstav ved siden av hvert nummer holder.

Ingen plan overlever uendret. Når jeg setter opp det første bildet, ser jeg ofte at en refleksjon legger seg akkurat der teksten på etiketten skulle vært lesbar, eller at bakgrunnen er for nær. Da justerer jeg planen, ikke bare lyset. Jeg stryker en linje, bytter vinkel eller flytter detaljbildet til en annen side av produktet.

Det er derfor jeg liker at planen er kort og skrevet med blyant. Den skal være et arbeidsverktøy som tåler å bli strøket over. Deltakerne mine tar gjerne et bilde av skissen med mobilen først, så de kan sammenligne med det de faktisk fikk i boksen etterpå og se hva som ble forskjellig.

• Sjekk refleksjoner i hvert nytt bilde
• Flytt bakgrunnen om kanten synes
• Stryk bilder som ikke tilfører noe

Når du har en ferdig shotliste og et storyboard, har du i praksis svart på de vanskeligste spørsmålene allerede. Resten er håndverk: lys, vinkel og tålmodighet. Mange tror planleggingen er det kjedelige leddet, men det er her gode demonstrasjoner blir til.

I kurset øver vi på dette med egne produkter, og jeg leser oppsettene dine og gir skriftlig tilbakemelding. Begynn med noe lite, kanskje en krukke eller et verktøy du kjenner godt, og skriv ned seks bilder. Se hva som mangler, og legg til det som seeren ville spurt om.